Jeg er egentlig veldig glad i lister...

Siden sist har jeg:
- Vært et sted jeg aldri har vært før, og funnet hjemme
- Malt hytte
- Vært sliten og ødelagt
- Glemt å spise på alt for mange dager
- Festet og smilt
- Følt at noen har trengt meg
- Sovsovsovet, fordi jeg ikke orket noe annet
- Blitt kysset av myke lepper, og det var rartfintsøttnoevetikke

Det har vært en vond, forvirrende, fin, rar ferie...

Flyet har Internett.

Nå, akkurat nå, er jeg på vei til en by jeg aldri har vært i før. Jeg skal være der så lite at det nesten ikke teller, om noen få dager er jeg hjemme igjen, og alt vil være som før.
Men før jeg kommer hjem, skal jeg vandre på brostein et helt nytt sted, en helt ny by, et helt nytt land.
Jeg tror dette kan bli bra...

Har ikke orket Internett eller blogger eller bøker eller noe på kjempelenge. Bare hørt på musikk og vært alene og sovet uten å sove.
(. Men nå orket jeg. Det var litt hyggelig å lese igjen. Blogger og bøker og alt. Jeg håper jeg orker mer snart)

Sommer, sol, sjøvann, sigaretter, skoleslutt, Cola på glassflaske. Gress mellom tærne.

Jeg liker egentlig ikke sommer,
men det skal bli bra

Før jeg drar må jeg finne ut hvem jeg er.

Jeg har vondt. I huden og hårrøttene, i hver nervecelle og hvert ben.
Jeg synger nå, skikkelig høyt, har ikke gjort det på så lenge jeg kan huske, gjør det aldri, jeg synger så stygt, virkelig, spør hvem som helst, men akkurat nå gjorde jeg det, en strofe, og så var det sinnsykt deilig å bare rope, og jeg er aleine hjemme så faen heller, hvorfor ikke?!

Men det går bra. Jeg har hatt en fin helg.
Det krever hver eneste celle i kroppen min bare å skulle reise seg opp, jeg orker aldri noe.

Men jeg må bare tro at det går bra. Etterhvert, ikke sant? Det er jo nødt til å bli bedre enn dette?

Sammenbrudd. Igjen.
Det var lenge siden sist.
Hva faen gjør jeg nå?

Jeg vet ikke hvor mye mer jeg orker nå... Jeg vet ikke om jeg klarer noe mer i det hele tatt.

I morgen skal jeg være flink. Ta med to fulle blokker med post-it lapper fyllt av sitater og sanger og hemmeligheter og vonde og fine og bittersøte ting, og så skal jeg fylle opp bøker på biblioteket og bokhandelen med dem. Jeg skal ikke på skolen, for det orker jeg ikke, jeg er på gråten, ødelagt, full av vondt, bare vondt. Det å bevege øynene gjør vondt, alt det vonde ble så vondt at det ble fysisk, det har lagt seg i huden. Men jeg tror ikke jeg kan bli hjemme, er redd, for meg selv tror jeg, jeg vet i hvert fall at jeg ikke kan være hjemme, så jeg skal prøve å være flink og komme meg ut av senga og huset, og legge ut post-it lapper fordi da har jeg noe å gjøre, et mål, kanskje jeg kan føle meg flink, eller noe. Kanskje jeg kan få tankene over på noe annet.

Pull me up just to push me down

Én uke. Og det var det.
Jeg rakk akkurat å håpe. Tro litt.
Du kunne ihvertfall ha sagt ifra. Du kunne ihvertfall ha svart.

Det gjør så vondt når du ignorerer meg...
Jeg skjønner deg godt, men allikevel.

I går

Jeg har den mykeste hettejakka rundt skuldrene, bare føtter og nyfarget hår. Rommet er fyllt med kulde, honning, tanker og lav musikk. (Vinduet står åpent og det har kommet snø på gulvet, jeg trekker jakken tettere rundt meg). Jeg har gåsehud på armene og håper at hodet mitt skal stoppe, tankene fryse fast, bli borte, bare litt? Alt er så tomt, jeg er tom, samtidig som jeg er full; av honning og lukter og skjerf og tanker og minner og tanker og enda flere tanker. Hva er du hvis du er tom og samtidig fyllt så til randen at du renner over?

Jeg vet ikke helt hvordan jeg har det...

Langt og tomt og unødvendig...

Hun har blitt et tomt skall. Hun vet ikke helt hvordan det skjedde, om hun har blitt det over tid, eller om hun bare plutselig en dag våknet opp og var tom. Hun bryr seg ikke heller. Det er ikke plass til følelser i det tomme skallet som pleide å være henne. Ingen følelser, ingen synspunkter, ingen valg, ingenting. Likegyldigheten flyter rundt hodet hennes, har laget en boble som gjør resten av verden blurret, og det går greit. Det tomme skallet bryr seg ikke.

Hun går av bussen, skrittene er unaturlig tunge for noe så tomt. Hun går innom butikken, ser seg rundt, har lyst til å ha lyst på noe, men det går ikke, hun er for tom og boblen av likegyldighet er ugjennomtrengelig. Allikevel merker hun det litt, som et ekstra blylodd der hjertet skulle vært, det at hun ikke en gang kan gjøre seg opp en mening om hvilken sjokolade hun skal kjøpe. Hun ser på klokka, ser at hun snart må gå, kjøper en Twix og en Cola og går mot bussen. Vet at hun er sen, men orker ikke løpe, gidder ikke, hva er vitsen.

Hun rekker bussen, drar hjem, blir sittende på senga med bena i kors. Bare sitter der og eksisterer, tenker og finner ut at hun har blitt et tomt skall. Hun stiller spørsmål som hun glemmer igjen fordi hun ikke bryr seg om å holde tankene på plass, men det gjør jo ingenting, for hun har ingen interesse av å finne svarene.

4 timer og 50 minutter senere (sånn ca, hun bryr seg ikke særlig om tiden lengre heller) sitter hun fortsatt på senga med bena i kors, har ikke beveget seg i det hele tatt. Hun hører det smeller i døra oppe, og at de kommer inn, og hun vet at hun burde bevege seg, finne frem mac'en og late som hun gjør noe, at de blir sinte ellers, men hun orker ikke, bryr seg ikke, klarer ikke…

Etter 30 minutter kommer de ned. Og de blir sinte, snakker høyt, "sitter du her og later deg?!", "har du ikke lekser å gjøre?", "du burde vært ute å trent!", "du har vel ikke tenkt til å se slik ut til sommeren?". Og hun sitter i senga, hører på, sier at joda, hun har lekser, ja, hun burde trent, nei selvfølgelig skal hun ikke se sånn ut til sommeren. Og så tar hun frem mac'en, setter seg på gulvet og later som at hun gjør lekser. Men det gjør hun jo ikke, orker ikke, sitter bare der og stirrer på skjermen til den blir sort men hun fortsetter å stirre, sitter bare der og er tom uten å huske hvordan verden pleide å være.

Jeg gruer meg til nyttårsaften.

Jeg kunne tilbragt nyttårsaften med ham. Og med mennesker som passer meg godt, som ikke lager drama, som holder fester som jeg liker. Jeg kunne hatt en fantastisk nyttårsaften.

Men jeg drar ikke. Jeg er flink pike og opprettholder avtaler og planer slik at alle har et sted å være på nyttårsaften, og slik at alt går fint, og slik at alle er fornøyde med hva jeg gjør.

Det blir sikkert greit. Men kvelden kommer til å ende i gråt og tårer og drama (fra andre) og jeg må løpe rundt og være psykolog for alle sammen, og høre på fulle mennesker snakke om fylleproblemer. Og selv om det ikke blir sånn hele kvelden, og jeg mest sansynlig kommer til å ha det greit, så er det ikke der jeg vil være.

De er vennene mine, og noen av de mest fantastiske menneskene du finner på jord. Men det er ikke de vennene jeg vil være med imorgen.
Fordi det ikke er de vennene jeg trenger imorgen. Imorgen trenger jeg en annen del av vennekretsen min, jeg har behov for å være med en annen type mennesker. Bare akkurat imorgen. Fordi jeg har behov for å tro på at det nye året kan bringe noe godt, litt glede, litt færre vonde dager enn 2010…

Jeg har det helt jævelig for tiden, men jeg klarer ikke å skuffe folk. Og jeg kan ikke fortelle at jeg trenger noe annet, noen andre, imorgen. Fordi da føler de at de ikke er gode nok venner. Og det er de jo.
De er bare ikke hva jeg trenger akkurat imorgen.

Jeg gruer meg. Jeg vet jeg kommer til å angre på at jeg ikke drar dit jeg vil. Jeg får aldri den sjansen her på nytt.

Jeg er pen i dag...

I dag har jeg vært pen.
Jeg syntes egentlig ikke det, i dag tidlig. Men så bestemte jeg meg for å være det. Bare fordi det er en høytid jeg ikke liker, gjestene ikke ville komme og jeg våknet med den følelsen du får før en forferdelig dag hvor man bare er stygg og ekkel og burde gjemme seg under dyna og bite seg fast i knærne sine resten av dagen. Jeg ville jo det, når jeg våknet, men siden det er julaften er det ikke lov. Så da bestemte jeg meg for at i dag vil jeg se pen ut, være fornøyd, prøve å innbille meg selv at jeg er god nok, for første gang i år…

Så jeg sto opp, tok en altfor lang dusj, vasket håret, sminket meg, tok på meg den pene nye kjolen, fikset håret, alt mulig. Og selv om ingen sa jeg var fin, og kjolen vistnok satt litt lite kledelig nå som jeg har lagt på meg, så klarte jeg faktisk nesten å smile til speilet når jeg gikk forbi. Og når jeg så meg i vinduet så smilte jeg faktisk ordentlig. Og jeg synes faktisk jeg var ganske pen idag.

Jeg er litt stolt av meg selv. Det er en teit ting å være stolt av, men jeg er det. Jeg synes sjelden jeg er pen. Jeg kan ikke huske sist. Så jeg er litt stolt over at jeg klarte å si det om meg selv idag…

Forresten, god jul til alle dere ufattelige vakre mennesker som tar dere bryet med å lese og kommentere. Det varmer mer enn dere aner…

Noah and the Whale - Blue Skie

Det er snart ferie. Snart er julaften over, og da skal jeg ta ferie
Da skal jeg låse meg inn på rommet mitt og ikke komme ut på en uke.

For mye

Det her er for mye på en gang.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. Jeg vet ikke om jeg klarer å takle det.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!

Jeg trenger hjelp. Jeg tror det her er første gang jeg sier det, første gang jeg faktisk tør innrømme det for noen, til og med meg selv. Men jeg trenger virkelig hjelp. Det her orker jeg bare ikke. Det er så alt, alt for mye…
Jeg aner ikke hva jeg skal si, hvem jeg skal snakke med, hvor jeg skal snu meg. Det kom så alt for mye på en gang nå. Som om det har ligget på lur, vokst seg stort og stygt, for så plutselig å angripe uten forvarsel. Det har gått under en uke, det er for kort tid.

Jeg har lyst til å skrive, men samtidig ikke. Hjernen min låser seg, nekter å fungere, stenger alle ordene inne. Jeg tror ikke jeg får mer ned på papiret i dag.


En ulykke kommer sjelden alene.

Jeg er trøtt og lei

av alt.
La meg sove.