Jeg har vondt. I huden og hårrøttene, i hver nervecelle og hvert ben.
Jeg synger nå, skikkelig høyt, har ikke gjort det på så lenge jeg kan huske, gjør det aldri, jeg synger så stygt, virkelig, spør hvem som helst, men akkurat nå gjorde jeg det, en strofe, og så var det sinnsykt deilig å bare rope, og jeg er aleine hjemme så faen heller, hvorfor ikke?!

Men det går bra. Jeg har hatt en fin helg.
Det krever hver eneste celle i kroppen min bare å skulle reise seg opp, jeg orker aldri noe.

Men jeg må bare tro at det går bra. Etterhvert, ikke sant? Det er jo nødt til å bli bedre enn dette?

Sammenbrudd. Igjen.
Det var lenge siden sist.
Hva faen gjør jeg nå?