Jeg skulle ønske jeg var god nok.

1. januar

Vi prater om å være sjalu, om at han blir det når jeg setter meg ved siden av andre, at jeg blir det når han snur seg vekk for å svare på meldinger fra Henne. Han blir oppriktig sjokkert over at jeg sjalu, og spør om han gjør noe galt.
Nei, sier jeg, jeg kan bare ikke noe for det. Hun er så fin, hun er ikke bare dødelig pen og slank og har mandelformede øyne, hun er morsom og hyggelig og musikalsk og spennende. Hun er alt jeg ikke er, og alt som hadde vært perfekt for deg. Han sier, jeg har virkelig ikke merket at du har vært sjalu, og jeg sier at jeg er glad for at jeg klarer å skjule det, for jeg liker jo ikke å være det. Han liker ikke å være det selv, og sier han forstår. Er dette et dårlig tidspunkt å fortelle at hun skal være her imorgen, og på nyttårsaften? spør han, og forsikrer meg om at ingenting kommer til å skje, han vil ingenting med henne lengre. Neida, jeg stoler på deg, sier jeg.

1. januar sier han at det skjedde igjen, det samme som forrige gang de møttes, "bare venner" funker ikke, de klina, han er lei seg.
Vi prater. Han spør om han fremdeles har en kjæreste. Jeg sier at jeg ikke vet.

Jeg lurer veldig på om jeg tok det riktige valget eller ikke...

Han kommer imorgen, og jeg gruer meg, gleder meg, stresser, bryr meg ikke, bryr meg masse, vet ikke, orker ikke. /sliten. Jeg er jentete og klager og oppfører meg ikke som meg selv i det hele tatt. Men samtidig synes jeg det må være lov, av og til. 

Særlig nå.