Jeg vet ikke hvor mye mer jeg orker nå... Jeg vet ikke om jeg klarer noe mer i det hele tatt.

I morgen skal jeg være flink. Ta med to fulle blokker med post-it lapper fyllt av sitater og sanger og hemmeligheter og vonde og fine og bittersøte ting, og så skal jeg fylle opp bøker på biblioteket og bokhandelen med dem. Jeg skal ikke på skolen, for det orker jeg ikke, jeg er på gråten, ødelagt, full av vondt, bare vondt. Det å bevege øynene gjør vondt, alt det vonde ble så vondt at det ble fysisk, det har lagt seg i huden. Men jeg tror ikke jeg kan bli hjemme, er redd, for meg selv tror jeg, jeg vet i hvert fall at jeg ikke kan være hjemme, så jeg skal prøve å være flink og komme meg ut av senga og huset, og legge ut post-it lapper fordi da har jeg noe å gjøre, et mål, kanskje jeg kan føle meg flink, eller noe. Kanskje jeg kan få tankene over på noe annet.

Pull me up just to push me down

Én uke. Og det var det.
Jeg rakk akkurat å håpe. Tro litt.
Du kunne ihvertfall ha sagt ifra. Du kunne ihvertfall ha svart.

Det gjør så vondt når du ignorerer meg...
Jeg skjønner deg godt, men allikevel.