Vondt.

Jeg begynner å bli syk igjen. Ikke bare på utsiden; jeg har vært omtrent sengeliggende i snart en måned og snufser konstant og hoster til hjernen min skriker, men det går greit. Det er ikke det som skremmer meg. Det som skremmer meg er at jeg begynner å bli ordentlig syk igjen. Slik jeg var da jeg hadde behov for å starte å skrive her... Det har gått bedre så lenge nå. Jeg er redd for å bli sånn som før. 
Det er vinter og lov med langermede gensere, og det skremmer meg veldig nå...


Jeg er usikker på meg selv, på verden, på alt. 

"The drunk kids, the catholics, they're all about the same.
They're waiting for something, hoping to be saved."

Jeg hører på Bright Eyes, leser og drikker kakao midt på natten fordi det er den eneste gangen jeg kan være alene. Det er litt deilig å bli tvangssosialisert, samtidig som det skremmer meg litt. Jeg er ikke vant til å ha mennesker rundt meg konstant...

Jeg tenker på ham når jeg går i trapper. Når jeg hører "Here (in your arms)" av Hellogoodbye. Når jeg våkner alene om morgenen. Jeg savner de høylytte hjerteslagene hans, måten han snudde seg på om morgenen, trygghetsfølelsen av at han holdt rundt meg...

"Hadde du bodd hjemme hadde jeg vært på første fly hjem," skrev han. "Jeg har perioder der jeg føler at jeg kan fortsette å reise resten av livet. Men jeg har alltid deg i bakhodet, og da vil jeg egentlig bare hjem. Men der er ikke du…"

Nei, jeg er ikke hjemme. Ikke der han tenker på som hjemme. Jeg har flyttet langt, til et bittelite sted som har blitt et nytt hjem, et fantastisk sted med fantastiske mennesker. Og med en fantastisk gutt, med grønne øyne og myke lepper…

Hva skal jeg gjøre når jeg savner han til døde, samtidig som jeg har falt så inderlig for en annen? Når han er evigheter unna, og jeg ikke får sett ham på et år?
Vi er ikke sammen lengre, så jeg burde ikke ha dårlig samvittighet for å ha funnet meg en annen. Men han sender meg fortsatt brev, han savner meg, og jeg er fortsatt så ufattelig glad i ham...

Han var min første kjæreste. 

Jeg savner ham.

Men av og til lurer jeg på om jeg var forelsket i ham eller i det å ha kjæreste...

Han er fortsatt glad i meg, jeg er fortsatt glad i ham. Jeg lurer på hva som skjer når han kommer hjem...

No lies, just love.

Jeg har ti dager igjen. 

Ti dager til jeg skal flytte langt, langt hjemmefra.

Ti dager til jeg skal oppleve mye nytt, slitsomt og spennende.

Ti dager til jeg forlater det første mennesket utenfor familien som jeg har fortalt at jeg er glad i.

Ti dager til jeg forlater det første mennesket utenfor familien som har fortalt at det er glad i meg også.

Idyll

Det høres kanskje klisjé ut, men jeg har det bokstavelig talt finere enn jeg noen gang har kunnet tenke meg. Enn jeg noen gang har turt å drømme om. Ikke hver dag, ikke hele tiden, men i øyeblikk. Øyeblikk som kommer mye oftere enn vanlig, til og med oftere enn vonde,sursaltglødende stunder som klebrer seg til huden og gjør det vanskelig å puste (selv de er her fortsatt, de også)
Og tenk, så fint skal jeg få ha det i 19 dager til... Jeg vet jeg er heldig som får hele 19 dager, samtidig som det er så alt for, alt for lite.
Men jeg er ihvertfall glad. Det er lenge siden sist.

I find it hard to tell you

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg hva som er galt når jeg sitter sammenkrøllet på svaberget og sliter med å puste.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg hvorfor jeg plutselig reiser meg opp og går, når du sitter ved siden av meg og egentlig gjør alt rikig.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg hvor vanskelig det er for meg å vise følelser. 
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg hvor skummelt og uvant dette er for meg.
Jeg skulle ønske jeg kunne forklare deg oppriktigheten i beklagelsen min, når du er sint og ligger med ryggen til meg.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg hvorfor jeg ikke kan fortelle deg noe...

My heart is ugly, but it could be all yours

Hjertet mitt ligger alltid dypt, dypt inne, begravet under morsomheter og sarkasme og kulde. Det er lett tilgjengelig for meg, fordi jeg vet hvordan jeg skal lete, men for alle andre er det gjemt og hardt og egentlig ikke der. (Hun har et kaldt hjerte, sa pappa i konfirmasjonstalen. Ingen følelser. Hjertløs, sa de). Og det er fint, og jeg er glad for å være kald, vil være kald, ønsker å være kald. Du blir ikke såret dersom du er hjerteløs.

Men hva når noen nå kanskje, muligens, vil ha det? Er det verdt å grave det frem fra dypet før jeg vet om han virkelig vil, eller om han er som alle andre?

The days are short and the nights are long, and it's all fucked up but we carry on...

Jeg er egentlig veldig glad i lister...

Siden sist har jeg:
- Vært et sted jeg aldri har vært før, og funnet hjemme
- Malt hytte
- Vært sliten og ødelagt
- Glemt å spise på alt for mange dager
- Festet og smilt
- Følt at noen har trengt meg
- Sovsovsovet, fordi jeg ikke orket noe annet
- Blitt kysset av myke lepper, og det var rartfintsøttnoevetikke

Det har vært en vond, forvirrende, fin, rar ferie...

Flyet har Internett.

Nå, akkurat nå, er jeg på vei til en by jeg aldri har vært i før. Jeg skal være der så lite at det nesten ikke teller, om noen få dager er jeg hjemme igjen, og alt vil være som før.
Men før jeg kommer hjem, skal jeg vandre på brostein et helt nytt sted, en helt ny by, et helt nytt land.
Jeg tror dette kan bli bra...

Har ikke orket Internett eller blogger eller bøker eller noe på kjempelenge. Bare hørt på musikk og vært alene og sovet uten å sove.
(. Men nå orket jeg. Det var litt hyggelig å lese igjen. Blogger og bøker og alt. Jeg håper jeg orker mer snart)

Sommer, sol, sjøvann, sigaretter, skoleslutt, Cola på glassflaske. Gress mellom tærne.

Jeg liker egentlig ikke sommer,
men det skal bli bra

Før jeg drar må jeg finne ut hvem jeg er.

Jeg har vondt. I huden og hårrøttene, i hver nervecelle og hvert ben.
Jeg synger nå, skikkelig høyt, har ikke gjort det på så lenge jeg kan huske, gjør det aldri, jeg synger så stygt, virkelig, spør hvem som helst, men akkurat nå gjorde jeg det, en strofe, og så var det sinnsykt deilig å bare rope, og jeg er aleine hjemme så faen heller, hvorfor ikke?!

Men det går bra. Jeg har hatt en fin helg.
Det krever hver eneste celle i kroppen min bare å skulle reise seg opp, jeg orker aldri noe.

Men jeg må bare tro at det går bra. Etterhvert, ikke sant? Det er jo nødt til å bli bedre enn dette?

Sammenbrudd. Igjen.
Det var lenge siden sist.
Hva faen gjør jeg nå?

Jeg vet ikke hvor mye mer jeg orker nå... Jeg vet ikke om jeg klarer noe mer i det hele tatt.

I morgen skal jeg være flink. Ta med to fulle blokker med post-it lapper fyllt av sitater og sanger og hemmeligheter og vonde og fine og bittersøte ting, og så skal jeg fylle opp bøker på biblioteket og bokhandelen med dem. Jeg skal ikke på skolen, for det orker jeg ikke, jeg er på gråten, ødelagt, full av vondt, bare vondt. Det å bevege øynene gjør vondt, alt det vonde ble så vondt at det ble fysisk, det har lagt seg i huden. Men jeg tror ikke jeg kan bli hjemme, er redd, for meg selv tror jeg, jeg vet i hvert fall at jeg ikke kan være hjemme, så jeg skal prøve å være flink og komme meg ut av senga og huset, og legge ut post-it lapper fordi da har jeg noe å gjøre, et mål, kanskje jeg kan føle meg flink, eller noe. Kanskje jeg kan få tankene over på noe annet.

Pull me up just to push me down

Én uke. Og det var det.
Jeg rakk akkurat å håpe. Tro litt.
Du kunne ihvertfall ha sagt ifra. Du kunne ihvertfall ha svart.

Det gjør så vondt når du ignorerer meg...
Jeg skjønner deg godt, men allikevel.

I går

Jeg har den mykeste hettejakka rundt skuldrene, bare føtter og nyfarget hår. Rommet er fyllt med kulde, honning, tanker og lav musikk. (Vinduet står åpent og det har kommet snø på gulvet, jeg trekker jakken tettere rundt meg). Jeg har gåsehud på armene og håper at hodet mitt skal stoppe, tankene fryse fast, bli borte, bare litt? Alt er så tomt, jeg er tom, samtidig som jeg er full; av honning og lukter og skjerf og tanker og minner og tanker og enda flere tanker. Hva er du hvis du er tom og samtidig fyllt så til randen at du renner over?

Jeg vet ikke helt hvordan jeg har det...

Langt og tomt og unødvendig...

Hun har blitt et tomt skall. Hun vet ikke helt hvordan det skjedde, om hun har blitt det over tid, eller om hun bare plutselig en dag våknet opp og var tom. Hun bryr seg ikke heller. Det er ikke plass til følelser i det tomme skallet som pleide å være henne. Ingen følelser, ingen synspunkter, ingen valg, ingenting. Likegyldigheten flyter rundt hodet hennes, har laget en boble som gjør resten av verden blurret, og det går greit. Det tomme skallet bryr seg ikke.

Hun går av bussen, skrittene er unaturlig tunge for noe så tomt. Hun går innom butikken, ser seg rundt, har lyst til å ha lyst på noe, men det går ikke, hun er for tom og boblen av likegyldighet er ugjennomtrengelig. Allikevel merker hun det litt, som et ekstra blylodd der hjertet skulle vært, det at hun ikke en gang kan gjøre seg opp en mening om hvilken sjokolade hun skal kjøpe. Hun ser på klokka, ser at hun snart må gå, kjøper en Twix og en Cola og går mot bussen. Vet at hun er sen, men orker ikke løpe, gidder ikke, hva er vitsen.

Hun rekker bussen, drar hjem, blir sittende på senga med bena i kors. Bare sitter der og eksisterer, tenker og finner ut at hun har blitt et tomt skall. Hun stiller spørsmål som hun glemmer igjen fordi hun ikke bryr seg om å holde tankene på plass, men det gjør jo ingenting, for hun har ingen interesse av å finne svarene.

4 timer og 50 minutter senere (sånn ca, hun bryr seg ikke særlig om tiden lengre heller) sitter hun fortsatt på senga med bena i kors, har ikke beveget seg i det hele tatt. Hun hører det smeller i døra oppe, og at de kommer inn, og hun vet at hun burde bevege seg, finne frem mac'en og late som hun gjør noe, at de blir sinte ellers, men hun orker ikke, bryr seg ikke, klarer ikke…

Etter 30 minutter kommer de ned. Og de blir sinte, snakker høyt, "sitter du her og later deg?!", "har du ikke lekser å gjøre?", "du burde vært ute å trent!", "du har vel ikke tenkt til å se slik ut til sommeren?". Og hun sitter i senga, hører på, sier at joda, hun har lekser, ja, hun burde trent, nei selvfølgelig skal hun ikke se sånn ut til sommeren. Og så tar hun frem mac'en, setter seg på gulvet og later som at hun gjør lekser. Men det gjør hun jo ikke, orker ikke, sitter bare der og stirrer på skjermen til den blir sort men hun fortsetter å stirre, sitter bare der og er tom uten å huske hvordan verden pleide å være.