Hjertet mitt ligger alltid dypt, dypt inne, begravet under morsomheter og sarkasme og kulde. Det er lett tilgjengelig for meg, fordi jeg vet hvordan jeg skal lete, men for alle andre er det gjemt og hardt og egentlig ikke der. (Hun har et kaldt hjerte, sa pappa i konfirmasjonstalen. Ingen følelser. Hjertløs, sa de). Og det er fint, og jeg er glad for å være kald, vil være kald, ønsker å være kald. Du blir ikke såret dersom du er hjerteløs.
Men hva når noen nå kanskje, muligens, vil ha det? Er det verdt å grave det frem fra dypet før jeg vet om han virkelig vil, eller om han er som alle andre?
