Jeg har den mykeste hettejakka rundt skuldrene, bare føtter og nyfarget hår. Rommet er fyllt med kulde, honning, tanker og lav musikk. (Vinduet står åpent og det har kommet snø på gulvet, jeg trekker jakken tettere rundt meg). Jeg har gåsehud på armene og håper at hodet mitt skal stoppe, tankene fryse fast, bli borte, bare litt? Alt er så tomt, jeg er tom, samtidig som jeg er full; av honning og lukter og skjerf og tanker og minner og tanker og enda flere tanker. Hva er du hvis du er tom og samtidig fyllt så til randen at du renner over?
Jeg vet ikke helt hvordan jeg har det...
tirsdag 25. januar 2011
lørdag 8. januar 2011
Langt og tomt og unødvendig...
Hun har blitt et tomt skall. Hun vet ikke helt hvordan det skjedde, om hun har blitt det over tid, eller om hun bare plutselig en dag våknet opp og var tom. Hun bryr seg ikke heller. Det er ikke plass til følelser i det tomme skallet som pleide å være henne. Ingen følelser, ingen synspunkter, ingen valg, ingenting. Likegyldigheten flyter rundt hodet hennes, har laget en boble som gjør resten av verden blurret, og det går greit. Det tomme skallet bryr seg ikke.
Hun går av bussen, skrittene er unaturlig tunge for noe så tomt. Hun går innom butikken, ser seg rundt, har lyst til å ha lyst på noe, men det går ikke, hun er for tom og boblen av likegyldighet er ugjennomtrengelig. Allikevel merker hun det litt, som et ekstra blylodd der hjertet skulle vært, det at hun ikke en gang kan gjøre seg opp en mening om hvilken sjokolade hun skal kjøpe. Hun ser på klokka, ser at hun snart må gå, kjøper en Twix og en Cola og går mot bussen. Vet at hun er sen, men orker ikke løpe, gidder ikke, hva er vitsen.
Hun rekker bussen, drar hjem, blir sittende på senga med bena i kors. Bare sitter der og eksisterer, tenker og finner ut at hun har blitt et tomt skall. Hun stiller spørsmål som hun glemmer igjen fordi hun ikke bryr seg om å holde tankene på plass, men det gjør jo ingenting, for hun har ingen interesse av å finne svarene.
4 timer og 50 minutter senere (sånn ca, hun bryr seg ikke særlig om tiden lengre heller) sitter hun fortsatt på senga med bena i kors, har ikke beveget seg i det hele tatt. Hun hører det smeller i døra oppe, og at de kommer inn, og hun vet at hun burde bevege seg, finne frem mac'en og late som hun gjør noe, at de blir sinte ellers, men hun orker ikke, bryr seg ikke, klarer ikke…
Etter 30 minutter kommer de ned. Og de blir sinte, snakker høyt, "sitter du her og later deg?!", "har du ikke lekser å gjøre?", "du burde vært ute å trent!", "du har vel ikke tenkt til å se slik ut til sommeren?". Og hun sitter i senga, hører på, sier at joda, hun har lekser, ja, hun burde trent, nei selvfølgelig skal hun ikke se sånn ut til sommeren. Og så tar hun frem mac'en, setter seg på gulvet og later som at hun gjør lekser. Men det gjør hun jo ikke, orker ikke, sitter bare der og stirrer på skjermen til den blir sort men hun fortsetter å stirre, sitter bare der og er tom uten å huske hvordan verden pleide å være.
Hun går av bussen, skrittene er unaturlig tunge for noe så tomt. Hun går innom butikken, ser seg rundt, har lyst til å ha lyst på noe, men det går ikke, hun er for tom og boblen av likegyldighet er ugjennomtrengelig. Allikevel merker hun det litt, som et ekstra blylodd der hjertet skulle vært, det at hun ikke en gang kan gjøre seg opp en mening om hvilken sjokolade hun skal kjøpe. Hun ser på klokka, ser at hun snart må gå, kjøper en Twix og en Cola og går mot bussen. Vet at hun er sen, men orker ikke løpe, gidder ikke, hva er vitsen.
Hun rekker bussen, drar hjem, blir sittende på senga med bena i kors. Bare sitter der og eksisterer, tenker og finner ut at hun har blitt et tomt skall. Hun stiller spørsmål som hun glemmer igjen fordi hun ikke bryr seg om å holde tankene på plass, men det gjør jo ingenting, for hun har ingen interesse av å finne svarene.
4 timer og 50 minutter senere (sånn ca, hun bryr seg ikke særlig om tiden lengre heller) sitter hun fortsatt på senga med bena i kors, har ikke beveget seg i det hele tatt. Hun hører det smeller i døra oppe, og at de kommer inn, og hun vet at hun burde bevege seg, finne frem mac'en og late som hun gjør noe, at de blir sinte ellers, men hun orker ikke, bryr seg ikke, klarer ikke…
Etter 30 minutter kommer de ned. Og de blir sinte, snakker høyt, "sitter du her og later deg?!", "har du ikke lekser å gjøre?", "du burde vært ute å trent!", "du har vel ikke tenkt til å se slik ut til sommeren?". Og hun sitter i senga, hører på, sier at joda, hun har lekser, ja, hun burde trent, nei selvfølgelig skal hun ikke se sånn ut til sommeren. Og så tar hun frem mac'en, setter seg på gulvet og later som at hun gjør lekser. Men det gjør hun jo ikke, orker ikke, sitter bare der og stirrer på skjermen til den blir sort men hun fortsetter å stirre, sitter bare der og er tom uten å huske hvordan verden pleide å være.
Abonner på:
Innlegg (Atom)