"The drunk kids, the catholics, they're all about the same.
They're waiting for something, hoping to be saved."

Jeg hører på Bright Eyes, leser og drikker kakao midt på natten fordi det er den eneste gangen jeg kan være alene. Det er litt deilig å bli tvangssosialisert, samtidig som det skremmer meg litt. Jeg er ikke vant til å ha mennesker rundt meg konstant...

Jeg tenker på ham når jeg går i trapper. Når jeg hører "Here (in your arms)" av Hellogoodbye. Når jeg våkner alene om morgenen. Jeg savner de høylytte hjerteslagene hans, måten han snudde seg på om morgenen, trygghetsfølelsen av at han holdt rundt meg...

"Hadde du bodd hjemme hadde jeg vært på første fly hjem," skrev han. "Jeg har perioder der jeg føler at jeg kan fortsette å reise resten av livet. Men jeg har alltid deg i bakhodet, og da vil jeg egentlig bare hjem. Men der er ikke du…"

Nei, jeg er ikke hjemme. Ikke der han tenker på som hjemme. Jeg har flyttet langt, til et bittelite sted som har blitt et nytt hjem, et fantastisk sted med fantastiske mennesker. Og med en fantastisk gutt, med grønne øyne og myke lepper…

Hva skal jeg gjøre når jeg savner han til døde, samtidig som jeg har falt så inderlig for en annen? Når han er evigheter unna, og jeg ikke får sett ham på et år?
Vi er ikke sammen lengre, så jeg burde ikke ha dårlig samvittighet for å ha funnet meg en annen. Men han sender meg fortsatt brev, han savner meg, og jeg er fortsatt så ufattelig glad i ham...