Vondt.

Jeg begynner å bli syk igjen. Ikke bare på utsiden; jeg har vært omtrent sengeliggende i snart en måned og snufser konstant og hoster til hjernen min skriker, men det går greit. Det er ikke det som skremmer meg. Det som skremmer meg er at jeg begynner å bli ordentlig syk igjen. Slik jeg var da jeg hadde behov for å starte å skrive her... Det har gått bedre så lenge nå. Jeg er redd for å bli sånn som før. 
Det er vinter og lov med langermede gensere, og det skremmer meg veldig nå...


Jeg er usikker på meg selv, på verden, på alt. 

"The drunk kids, the catholics, they're all about the same.
They're waiting for something, hoping to be saved."

Jeg hører på Bright Eyes, leser og drikker kakao midt på natten fordi det er den eneste gangen jeg kan være alene. Det er litt deilig å bli tvangssosialisert, samtidig som det skremmer meg litt. Jeg er ikke vant til å ha mennesker rundt meg konstant...

Jeg tenker på ham når jeg går i trapper. Når jeg hører "Here (in your arms)" av Hellogoodbye. Når jeg våkner alene om morgenen. Jeg savner de høylytte hjerteslagene hans, måten han snudde seg på om morgenen, trygghetsfølelsen av at han holdt rundt meg...

"Hadde du bodd hjemme hadde jeg vært på første fly hjem," skrev han. "Jeg har perioder der jeg føler at jeg kan fortsette å reise resten av livet. Men jeg har alltid deg i bakhodet, og da vil jeg egentlig bare hjem. Men der er ikke du…"

Nei, jeg er ikke hjemme. Ikke der han tenker på som hjemme. Jeg har flyttet langt, til et bittelite sted som har blitt et nytt hjem, et fantastisk sted med fantastiske mennesker. Og med en fantastisk gutt, med grønne øyne og myke lepper…

Hva skal jeg gjøre når jeg savner han til døde, samtidig som jeg har falt så inderlig for en annen? Når han er evigheter unna, og jeg ikke får sett ham på et år?
Vi er ikke sammen lengre, så jeg burde ikke ha dårlig samvittighet for å ha funnet meg en annen. Men han sender meg fortsatt brev, han savner meg, og jeg er fortsatt så ufattelig glad i ham...

Han var min første kjæreste. 

Jeg savner ham.

Men av og til lurer jeg på om jeg var forelsket i ham eller i det å ha kjæreste...

Han er fortsatt glad i meg, jeg er fortsatt glad i ham. Jeg lurer på hva som skjer når han kommer hjem...

No lies, just love.

Jeg har ti dager igjen. 

Ti dager til jeg skal flytte langt, langt hjemmefra.

Ti dager til jeg skal oppleve mye nytt, slitsomt og spennende.

Ti dager til jeg forlater det første mennesket utenfor familien som jeg har fortalt at jeg er glad i.

Ti dager til jeg forlater det første mennesket utenfor familien som har fortalt at det er glad i meg også.

Idyll

Det høres kanskje klisjé ut, men jeg har det bokstavelig talt finere enn jeg noen gang har kunnet tenke meg. Enn jeg noen gang har turt å drømme om. Ikke hver dag, ikke hele tiden, men i øyeblikk. Øyeblikk som kommer mye oftere enn vanlig, til og med oftere enn vonde,sursaltglødende stunder som klebrer seg til huden og gjør det vanskelig å puste (selv de er her fortsatt, de også)
Og tenk, så fint skal jeg få ha det i 19 dager til... Jeg vet jeg er heldig som får hele 19 dager, samtidig som det er så alt for, alt for lite.
Men jeg er ihvertfall glad. Det er lenge siden sist.

I find it hard to tell you

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg hva som er galt når jeg sitter sammenkrøllet på svaberget og sliter med å puste.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg hvorfor jeg plutselig reiser meg opp og går, når du sitter ved siden av meg og egentlig gjør alt rikig.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg hvor vanskelig det er for meg å vise følelser. 
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg hvor skummelt og uvant dette er for meg.
Jeg skulle ønske jeg kunne forklare deg oppriktigheten i beklagelsen min, når du er sint og ligger med ryggen til meg.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg hvorfor jeg ikke kan fortelle deg noe...

My heart is ugly, but it could be all yours

Hjertet mitt ligger alltid dypt, dypt inne, begravet under morsomheter og sarkasme og kulde. Det er lett tilgjengelig for meg, fordi jeg vet hvordan jeg skal lete, men for alle andre er det gjemt og hardt og egentlig ikke der. (Hun har et kaldt hjerte, sa pappa i konfirmasjonstalen. Ingen følelser. Hjertløs, sa de). Og det er fint, og jeg er glad for å være kald, vil være kald, ønsker å være kald. Du blir ikke såret dersom du er hjerteløs.

Men hva når noen nå kanskje, muligens, vil ha det? Er det verdt å grave det frem fra dypet før jeg vet om han virkelig vil, eller om han er som alle andre?

The days are short and the nights are long, and it's all fucked up but we carry on...

Jeg er egentlig veldig glad i lister...

Siden sist har jeg:
- Vært et sted jeg aldri har vært før, og funnet hjemme
- Malt hytte
- Vært sliten og ødelagt
- Glemt å spise på alt for mange dager
- Festet og smilt
- Følt at noen har trengt meg
- Sovsovsovet, fordi jeg ikke orket noe annet
- Blitt kysset av myke lepper, og det var rartfintsøttnoevetikke

Det har vært en vond, forvirrende, fin, rar ferie...

Flyet har Internett.

Nå, akkurat nå, er jeg på vei til en by jeg aldri har vært i før. Jeg skal være der så lite at det nesten ikke teller, om noen få dager er jeg hjemme igjen, og alt vil være som før.
Men før jeg kommer hjem, skal jeg vandre på brostein et helt nytt sted, en helt ny by, et helt nytt land.
Jeg tror dette kan bli bra...

Har ikke orket Internett eller blogger eller bøker eller noe på kjempelenge. Bare hørt på musikk og vært alene og sovet uten å sove.
(. Men nå orket jeg. Det var litt hyggelig å lese igjen. Blogger og bøker og alt. Jeg håper jeg orker mer snart)

Sommer, sol, sjøvann, sigaretter, skoleslutt, Cola på glassflaske. Gress mellom tærne.

Jeg liker egentlig ikke sommer,
men det skal bli bra

Før jeg drar må jeg finne ut hvem jeg er.

Jeg har vondt. I huden og hårrøttene, i hver nervecelle og hvert ben.
Jeg synger nå, skikkelig høyt, har ikke gjort det på så lenge jeg kan huske, gjør det aldri, jeg synger så stygt, virkelig, spør hvem som helst, men akkurat nå gjorde jeg det, en strofe, og så var det sinnsykt deilig å bare rope, og jeg er aleine hjemme så faen heller, hvorfor ikke?!

Men det går bra. Jeg har hatt en fin helg.
Det krever hver eneste celle i kroppen min bare å skulle reise seg opp, jeg orker aldri noe.

Men jeg må bare tro at det går bra. Etterhvert, ikke sant? Det er jo nødt til å bli bedre enn dette?

Sammenbrudd. Igjen.
Det var lenge siden sist.
Hva faen gjør jeg nå?