I går

Jeg har den mykeste hettejakka rundt skuldrene, bare føtter og nyfarget hår. Rommet er fyllt med kulde, honning, tanker og lav musikk. (Vinduet står åpent og det har kommet snø på gulvet, jeg trekker jakken tettere rundt meg). Jeg har gåsehud på armene og håper at hodet mitt skal stoppe, tankene fryse fast, bli borte, bare litt? Alt er så tomt, jeg er tom, samtidig som jeg er full; av honning og lukter og skjerf og tanker og minner og tanker og enda flere tanker. Hva er du hvis du er tom og samtidig fyllt så til randen at du renner over?

Jeg vet ikke helt hvordan jeg har det...

Langt og tomt og unødvendig...

Hun har blitt et tomt skall. Hun vet ikke helt hvordan det skjedde, om hun har blitt det over tid, eller om hun bare plutselig en dag våknet opp og var tom. Hun bryr seg ikke heller. Det er ikke plass til følelser i det tomme skallet som pleide å være henne. Ingen følelser, ingen synspunkter, ingen valg, ingenting. Likegyldigheten flyter rundt hodet hennes, har laget en boble som gjør resten av verden blurret, og det går greit. Det tomme skallet bryr seg ikke.

Hun går av bussen, skrittene er unaturlig tunge for noe så tomt. Hun går innom butikken, ser seg rundt, har lyst til å ha lyst på noe, men det går ikke, hun er for tom og boblen av likegyldighet er ugjennomtrengelig. Allikevel merker hun det litt, som et ekstra blylodd der hjertet skulle vært, det at hun ikke en gang kan gjøre seg opp en mening om hvilken sjokolade hun skal kjøpe. Hun ser på klokka, ser at hun snart må gå, kjøper en Twix og en Cola og går mot bussen. Vet at hun er sen, men orker ikke løpe, gidder ikke, hva er vitsen.

Hun rekker bussen, drar hjem, blir sittende på senga med bena i kors. Bare sitter der og eksisterer, tenker og finner ut at hun har blitt et tomt skall. Hun stiller spørsmål som hun glemmer igjen fordi hun ikke bryr seg om å holde tankene på plass, men det gjør jo ingenting, for hun har ingen interesse av å finne svarene.

4 timer og 50 minutter senere (sånn ca, hun bryr seg ikke særlig om tiden lengre heller) sitter hun fortsatt på senga med bena i kors, har ikke beveget seg i det hele tatt. Hun hører det smeller i døra oppe, og at de kommer inn, og hun vet at hun burde bevege seg, finne frem mac'en og late som hun gjør noe, at de blir sinte ellers, men hun orker ikke, bryr seg ikke, klarer ikke…

Etter 30 minutter kommer de ned. Og de blir sinte, snakker høyt, "sitter du her og later deg?!", "har du ikke lekser å gjøre?", "du burde vært ute å trent!", "du har vel ikke tenkt til å se slik ut til sommeren?". Og hun sitter i senga, hører på, sier at joda, hun har lekser, ja, hun burde trent, nei selvfølgelig skal hun ikke se sånn ut til sommeren. Og så tar hun frem mac'en, setter seg på gulvet og later som at hun gjør lekser. Men det gjør hun jo ikke, orker ikke, sitter bare der og stirrer på skjermen til den blir sort men hun fortsetter å stirre, sitter bare der og er tom uten å huske hvordan verden pleide å være.

Jeg gruer meg til nyttårsaften.

Jeg kunne tilbragt nyttårsaften med ham. Og med mennesker som passer meg godt, som ikke lager drama, som holder fester som jeg liker. Jeg kunne hatt en fantastisk nyttårsaften.

Men jeg drar ikke. Jeg er flink pike og opprettholder avtaler og planer slik at alle har et sted å være på nyttårsaften, og slik at alt går fint, og slik at alle er fornøyde med hva jeg gjør.

Det blir sikkert greit. Men kvelden kommer til å ende i gråt og tårer og drama (fra andre) og jeg må løpe rundt og være psykolog for alle sammen, og høre på fulle mennesker snakke om fylleproblemer. Og selv om det ikke blir sånn hele kvelden, og jeg mest sansynlig kommer til å ha det greit, så er det ikke der jeg vil være.

De er vennene mine, og noen av de mest fantastiske menneskene du finner på jord. Men det er ikke de vennene jeg vil være med imorgen.
Fordi det ikke er de vennene jeg trenger imorgen. Imorgen trenger jeg en annen del av vennekretsen min, jeg har behov for å være med en annen type mennesker. Bare akkurat imorgen. Fordi jeg har behov for å tro på at det nye året kan bringe noe godt, litt glede, litt færre vonde dager enn 2010…

Jeg har det helt jævelig for tiden, men jeg klarer ikke å skuffe folk. Og jeg kan ikke fortelle at jeg trenger noe annet, noen andre, imorgen. Fordi da føler de at de ikke er gode nok venner. Og det er de jo.
De er bare ikke hva jeg trenger akkurat imorgen.

Jeg gruer meg. Jeg vet jeg kommer til å angre på at jeg ikke drar dit jeg vil. Jeg får aldri den sjansen her på nytt.

Jeg er pen i dag...

I dag har jeg vært pen.
Jeg syntes egentlig ikke det, i dag tidlig. Men så bestemte jeg meg for å være det. Bare fordi det er en høytid jeg ikke liker, gjestene ikke ville komme og jeg våknet med den følelsen du får før en forferdelig dag hvor man bare er stygg og ekkel og burde gjemme seg under dyna og bite seg fast i knærne sine resten av dagen. Jeg ville jo det, når jeg våknet, men siden det er julaften er det ikke lov. Så da bestemte jeg meg for at i dag vil jeg se pen ut, være fornøyd, prøve å innbille meg selv at jeg er god nok, for første gang i år…

Så jeg sto opp, tok en altfor lang dusj, vasket håret, sminket meg, tok på meg den pene nye kjolen, fikset håret, alt mulig. Og selv om ingen sa jeg var fin, og kjolen vistnok satt litt lite kledelig nå som jeg har lagt på meg, så klarte jeg faktisk nesten å smile til speilet når jeg gikk forbi. Og når jeg så meg i vinduet så smilte jeg faktisk ordentlig. Og jeg synes faktisk jeg var ganske pen idag.

Jeg er litt stolt av meg selv. Det er en teit ting å være stolt av, men jeg er det. Jeg synes sjelden jeg er pen. Jeg kan ikke huske sist. Så jeg er litt stolt over at jeg klarte å si det om meg selv idag…

Forresten, god jul til alle dere ufattelige vakre mennesker som tar dere bryet med å lese og kommentere. Det varmer mer enn dere aner…

Noah and the Whale - Blue Skie

Det er snart ferie. Snart er julaften over, og da skal jeg ta ferie
Da skal jeg låse meg inn på rommet mitt og ikke komme ut på en uke.

For mye

Det her er for mye på en gang.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. Jeg vet ikke om jeg klarer å takle det.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!

Jeg trenger hjelp. Jeg tror det her er første gang jeg sier det, første gang jeg faktisk tør innrømme det for noen, til og med meg selv. Men jeg trenger virkelig hjelp. Det her orker jeg bare ikke. Det er så alt, alt for mye…
Jeg aner ikke hva jeg skal si, hvem jeg skal snakke med, hvor jeg skal snu meg. Det kom så alt for mye på en gang nå. Som om det har ligget på lur, vokst seg stort og stygt, for så plutselig å angripe uten forvarsel. Det har gått under en uke, det er for kort tid.

Jeg har lyst til å skrive, men samtidig ikke. Hjernen min låser seg, nekter å fungere, stenger alle ordene inne. Jeg tror ikke jeg får mer ned på papiret i dag.


En ulykke kommer sjelden alene.

Jeg er trøtt og lei

av alt.
La meg sove.

'
Kjære, søte, lille vennen min.

Jeg vet ikke hva jeg skal si til deg for at du skal føle deg bedre, jeg vet ikke hvordan jeg kan trøste deg. Du er så langt borte, og jeg føler meg så hjelpesløs. Hadde du vært her hadde jeg kommet bort med is og sjokolade og klemmer, og prøvd å trøste deg, selv om jeg ikke er noe flink til sånt, men da kunne jeg ihvertfall gjort noe. For å vise at jeg bryr meg. Nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre...

Jeg synes så synd på deg. Du er den søteste, flotteste, snilleste personen i hele verden, og du fortjener ikke annet enn regnbuer og sukkerspinn og rosa skyer... Jeg håper du får det snart. Jeg tenker masse på deg, værsåsnill å ringe hvis det er noe, hvis du trenger å snakke, om hva som helst. Jeg kommer alltid til å være her for deg, uansett hvordan ting er og hvor langt borte jeg er.

Jeg savner deg. Og jeg gleder meg til å se deg igjen.

Jeg vil øve, vil være flink, vil få stå-karakter på prøven imorgen.
Men jeg orker bare ikke.

Jeg dagdrømmer og halvsover og kroppen kjennes ødelagt. Kan noen lage te til meg?

I'm so sorry...

Klokka er ti over tre, og jeg burde pakke, og lese, og gjøre lekser, og sove, ikke minst sove. Men jeg klarer ikke, orker ikke, vil være våken frem til morgenen, vil se soloppgangen igjennom vinduet eller fra verandaen, vil skulke skolen og bare bli hjemme, helt alene, slappe av, sove, se filmer, drikke te, spise plate på plate med kokesjokolade og ikke bekymre meg for skole og lekser og trening og helse og venner og kjærlighet, for fremtid og fortid og nåtid...

Men sånn blir det jo ikke. Jeg sitter og stirrer ut i luften og orker ikke tanken på å legge meg, men om to timer sover jeg, for jeg skal jo opp klokken seks for å dra på skolen, og man trenger jo søvn. Og jeg kan jo ikke bli hjemme, for jeg er jo ikke syk, ikke fysisk, og karakterer er viktig, lite fravær er viktig, utdanning og resten av livet er viktig, jeg burde fokusere på det, burde jobbe for det, burde strebe etter det. Jeg kan ikke se filmer fordi det er bortkastet tid når jeg heller burde gjort lekser, jeg kan ikke spise sjokolade fordi jeg heller burde trent. Burde bli tynn, slank, burde begynne å sminke meg til daglig, burde interessere meg for mote, burde trene, burde jobbe hardere, burde yte mer, burde, burde burde.

Jeg hater at folk forteller meg hva jeg bør gjøre. At jeg "burde…". Ihvertfall når ingen av tingene jeg vil samsvarer med hva jeg burde.
Men jeg hater jo å skuffe alle sammen også. Faen.
Faen, faen, faen, faen. La meg være.

Så hadde det ikke samme effekt denne gangen.
Interessant, og litt dumt. Men nå er jeg ihvertfall hjemme igjen. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om det...

Lever dere?

Folk sletter bloggene. Hvorfor?
Jeg savner dere. Og jeg bekymrer meg for hvordan det går med dere.

Lever dere?

I want someone to make me smile...

Noen dager går alt helt fint, og jeg er på kafé og har det koselig og drikker kaffe. Og så skjer det egentlig ingenting spesielt, jeg drar hjem, snakker med foreldrene mine, går litt rundt, før jeg helt plutselig bryter sammen og ikke orker mer. Setter meg ned og det jeg har lyst på mest i hele verden er alkohol, røyk og én. Én som kan holde rundt meg og ikke si noe og kysse meg i håret og bare være der, gjøre verden litt mindre alene ved å sitte ved siden av meg, og jeg skal ikke engang tvinge personen til å være med meg offentlig, trenger ikke vise seg med meg og bli flau, bare en som kan være med meg, akkurat nå, og la alt være...

Bare lyv overbevisende nok til at jeg tror du bryr deg, værsåsnill...

Sandman, Bright Eyes og whiskey.
Tomheten er min lykke