Jeg er trøtt og lei

av alt.
La meg sove.

'
Kjære, søte, lille vennen min.

Jeg vet ikke hva jeg skal si til deg for at du skal føle deg bedre, jeg vet ikke hvordan jeg kan trøste deg. Du er så langt borte, og jeg føler meg så hjelpesløs. Hadde du vært her hadde jeg kommet bort med is og sjokolade og klemmer, og prøvd å trøste deg, selv om jeg ikke er noe flink til sånt, men da kunne jeg ihvertfall gjort noe. For å vise at jeg bryr meg. Nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre...

Jeg synes så synd på deg. Du er den søteste, flotteste, snilleste personen i hele verden, og du fortjener ikke annet enn regnbuer og sukkerspinn og rosa skyer... Jeg håper du får det snart. Jeg tenker masse på deg, værsåsnill å ringe hvis det er noe, hvis du trenger å snakke, om hva som helst. Jeg kommer alltid til å være her for deg, uansett hvordan ting er og hvor langt borte jeg er.

Jeg savner deg. Og jeg gleder meg til å se deg igjen.

Jeg vil øve, vil være flink, vil få stå-karakter på prøven imorgen.
Men jeg orker bare ikke.

Jeg dagdrømmer og halvsover og kroppen kjennes ødelagt. Kan noen lage te til meg?

I'm so sorry...

Klokka er ti over tre, og jeg burde pakke, og lese, og gjøre lekser, og sove, ikke minst sove. Men jeg klarer ikke, orker ikke, vil være våken frem til morgenen, vil se soloppgangen igjennom vinduet eller fra verandaen, vil skulke skolen og bare bli hjemme, helt alene, slappe av, sove, se filmer, drikke te, spise plate på plate med kokesjokolade og ikke bekymre meg for skole og lekser og trening og helse og venner og kjærlighet, for fremtid og fortid og nåtid...

Men sånn blir det jo ikke. Jeg sitter og stirrer ut i luften og orker ikke tanken på å legge meg, men om to timer sover jeg, for jeg skal jo opp klokken seks for å dra på skolen, og man trenger jo søvn. Og jeg kan jo ikke bli hjemme, for jeg er jo ikke syk, ikke fysisk, og karakterer er viktig, lite fravær er viktig, utdanning og resten av livet er viktig, jeg burde fokusere på det, burde jobbe for det, burde strebe etter det. Jeg kan ikke se filmer fordi det er bortkastet tid når jeg heller burde gjort lekser, jeg kan ikke spise sjokolade fordi jeg heller burde trent. Burde bli tynn, slank, burde begynne å sminke meg til daglig, burde interessere meg for mote, burde trene, burde jobbe hardere, burde yte mer, burde, burde burde.

Jeg hater at folk forteller meg hva jeg bør gjøre. At jeg "burde…". Ihvertfall når ingen av tingene jeg vil samsvarer med hva jeg burde.
Men jeg hater jo å skuffe alle sammen også. Faen.
Faen, faen, faen, faen. La meg være.

Så hadde det ikke samme effekt denne gangen.
Interessant, og litt dumt. Men nå er jeg ihvertfall hjemme igjen. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om det...

Lever dere?

Folk sletter bloggene. Hvorfor?
Jeg savner dere. Og jeg bekymrer meg for hvordan det går med dere.

Lever dere?

I want someone to make me smile...

Noen dager går alt helt fint, og jeg er på kafé og har det koselig og drikker kaffe. Og så skjer det egentlig ingenting spesielt, jeg drar hjem, snakker med foreldrene mine, går litt rundt, før jeg helt plutselig bryter sammen og ikke orker mer. Setter meg ned og det jeg har lyst på mest i hele verden er alkohol, røyk og én. Én som kan holde rundt meg og ikke si noe og kysse meg i håret og bare være der, gjøre verden litt mindre alene ved å sitte ved siden av meg, og jeg skal ikke engang tvinge personen til å være med meg offentlig, trenger ikke vise seg med meg og bli flau, bare en som kan være med meg, akkurat nå, og la alt være...

Bare lyv overbevisende nok til at jeg tror du bryr deg, værsåsnill...

Sandman, Bright Eyes og whiskey.
Tomheten er min lykke

...

Ingenting funker i dag. Folk snakker surt og ingen svarer på meldinger og hodetelefonene ble ødelagt og noen har blitt spilt over Disneyfilmene med dårlige TV-programmer fordi jeg "er alt for stor til å se på de uansett" og den følelsen ligger der hele tiden, ligger så dypt, drypper fra sjelen og inn i benmargen og etser seg ut igjen...

Jeg spiser Ben&Jerry's til jeg blir kvalm og enda litt til, mens jeg prøver å overtale meg selv til å sitte her, ikke strekke meg bort til telefonen og sende melding til de jeg vet vil svare. Fordi de vil skjønne at jeg har en sånn dag, og de vil like det, fryde seg over hvor patetisk og svak jeg er. De vil ikke sende mer enn et par meldinger uansett, og det er ikke verdt det, jeg vet det, men allikevell...

Just keep going to the bathroom
always say you'll be right back.
Well, it take's one to know one kid,
I think you've got it bad.

"Into the endlessness of blue,
into the horror of the truth.
You see, we are far less than we knew.
Yeah, we are far less than we knew"

Jeg har allerede en pusekatt. Jeg trenger ikke en til.

Alfahann ftw.^^

Småsavn

Jeg sover heller sammen med deg i enkeltsenga di enn alene i min dobbeltseng, anytime.

Kompromiss:
En løsning ingen parter liker, men forholder seg til fordi det eksisterer værre alternativer.