Det her er for mye på en gang.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. Jeg vet ikke om jeg klarer å takle det.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!
Jeg trenger hjelp. Jeg tror det her er første gang jeg sier det, første gang jeg faktisk tør innrømme det for noen, til og med meg selv. Men jeg trenger virkelig hjelp. Det her orker jeg bare ikke. Det er så alt, alt for mye…
Jeg aner ikke hva jeg skal si, hvem jeg skal snakke med, hvor jeg skal snu meg. Det kom så alt for mye på en gang nå. Som om det har ligget på lur, vokst seg stort og stygt, for så plutselig å angripe uten forvarsel. Det har gått under en uke, det er for kort tid.
Jeg har lyst til å skrive, men samtidig ikke. Hjernen min låser seg, nekter å fungere, stenger alle ordene inne. Jeg tror ikke jeg får mer ned på papiret i dag.
En ulykke kommer sjelden alene.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Hei. Du. Jeg er kjemperedd, jeg innrømmer det. Men hvorfor skal jeg være det? Du trenger jo ikke være redd for meg. Selv om det er kjemperart å tenke på at noen fant meg, kjempeskummelt og veldig tilfeldig.
SvarSlettSnakk med noen. Jeg tror at de fleste mennesker har flere rundt seg som bryr seg enn de tror selv. (Selv om jeg har problemer med å tro på meg selv noen ganger - det er sant. Det må det være.) Jeg heier på deg!
Jeg håper du finner noen lyspunkt til slutt?
SvarSlettJeg vet ikke heller hvor jeg skal vende meg, men jeg har lært, "the hard way", at den eneste som kan gjøre deg lykkelig faktisk er deg selv. Du må bare finne veien, og skal du finne den veien, så må du kanskje søke hjelp. Ingen skam i det. Det høres ut som en klisje, men jeg tror det er sant. Selv om det er helt riktig at en ulykke sjelden kommer alene... Håper det vil løse seg Om ikke annet så helt til slutt!
Husk at det er motgang som gjør oss sterkere. Det er motgang og det vi opplever som gjør oss til det vi er, men jeg vil ikke at du skal ha det vondt. Men hvis du går gjennom helvete, fortsett å gå. Du kommer deg gjennom det. Uansett hvor kjipt det høres ut og ikke mins brutalt. Ikke stopp opp. Bare fortsett, gå. Jeg har troen på deg. Du er dyp. Dype mennesker klarer det. Til slutt.
SvarSlettjeg tror at det er lurt at du snakker med en fin person, og/eller legen din. jeg vet ikke hva som har skjedd eller på hvilken måte du trenger hjelp eller hvor ille det er, men å holde det inne kommer uansett ikke til å hjelpe uansett. det stemmer det tingeling sier - at du er den eneste som kan hjelpe, men bare slik at du ikke kan få støtte og omsorg fra andre uten å vise at du trenger det, og å be om det.
SvarSlettdu har rett til hjelp og du fortjener hjelp. be om hjelp. prøv å finne ut av hva som kunne gjort situasjonen bedre og strekk deg ut etter noen. om du tror du trenger terapi kan jeg love deg at ventelistene er jævlig lange om du ikke står i fare for å skade deg selv eller andre alvorlig(og det håper jeg inderlig du ikke gjør), men det jeg gjorde var å spandere på meg noen timer hos privatpsykolog (der får du time på dagen, såvidt jeg vet). det koster sinnsvakt mye, omtrent en tusenlapp hver gang, men en slik en kan skrive henvisning og dokumentere at du virkelig trenger hjelp. det skjøv meg et stykke opp på listene.
og sånn ellers: takk for kjempefine varme ord, og - du skal da ikke beklage og ha dårlig samvittighet for at du ikke kommenterer. HVERTFALL IKKE når du er så sliten og så overveldet. jeg skjønner det kjempegodt. men husk at hvis du har noe å si er ordene alltid velkomne.