Hjertet mitt ligger alltid dypt, dypt inne, begravet under morsomheter og sarkasme og kulde. Det er lett tilgjengelig for meg, fordi jeg vet hvordan jeg skal lete, men for alle andre er det gjemt og hardt og egentlig ikke der. (Hun har et kaldt hjerte, sa pappa i konfirmasjonstalen. Ingen følelser. Hjertløs, sa de). Og det er fint, og jeg er glad for å være kald, vil være kald, ønsker å være kald. Du blir ikke såret dersom du er hjerteløs.
Men hva når noen nå kanskje, muligens, vil ha det? Er det verdt å grave det frem fra dypet før jeg vet om han virkelig vil, eller om han er som alle andre?
takk, takk for alle de fine kommentarene dine og for at jenta i bøkene alltid heter maria ♡
SvarSlettå være "hjerteløs" er en effektiv beskyttelsesmekanisme, men er det verdt det?
jeg prøver å leve etter en tanke om at det jeg ikke gjorde, er det jeg vil angre på. og at den smerten man eventuelt kommer utfor, vil veies opp av det fine på veien. det er ikke lett, og jeg får det ikke alltid til. men jeg står inne for dette, jeg tror på dette, jeg tror at det er bedre å ta den sjansen og kanskje få et slag i fjeset, enn å angre på at man ikke tok den. det er jo livet, liksom, som noen så fint da; det er både fint og forferdelig på en gang, og det skal være det.
SvarSlettFølelsesløs er så fint å gjemme seg bak, men det blir så utrolig skummelt å skulle slutte med det. Å ta sjansen og grave frem hjertet krever styrke og mot og alt som er, jeg håper du finner ut om det er verdt det eller ikke.
SvarSlettSV: Det gikk fint. Jeg fikk 6, som den eneste som kom opp i norsk. Og det er fint, det er bra. Men det hjelper jo ikke når jeg lever med hjerte på utsiden hele tiden.
SvarSlettNår det gjelder deg... Det er nå jeg skal skrive "go go go! hopp i det! go for it! Får deg en beruselse på kjærlighet! Smelt is-hjerte ditt (sa faren din virkelig det!?) og la han finne det som ligger begravet i deg, for det er så verdt det!".. Men ærlig talt, jeg vet ikke. Jeg er blitt så kynisk etter å ha opplevd så mye dritt, at jeg kan ikke vite. Såklart, forelskelse har i korte perioder gjort meg berusende lykkelig, men jeg tror ikke har hadde gjort det igjen. Ikke med noen. Men det er jo bare meg.
herregud det var da helt forferdelig fra faren din å si, konkulusjonen er da at han virkelig ikke kjenner deg. for selv om jeg ikke kjenner deg, kan jeg si at du ikke har et hjerte av is. du er dyp og fin og varm, han (eller andre som mener det) har bare ikke funnet den riktige nøkkelen.
SvarSlettojojoj.
SvarSlettså lenge du er fornøyd med situasjonen, må det jo være nok. men det er som regel best å ha et litt mer åpent hjerte. det er alltid noen som vil inn.
svar: jaa!
SvarSlettNoen ganger må gi oss hen. Tørre å stole. Tørre å elske. Tørre å leve. Tørre å være varme. Ja, hvis du vil ha ham.
SvarSlett