Jeg har vondt. I huden og hårrøttene, i hver nervecelle og hvert ben.
Jeg synger nå, skikkelig høyt, har ikke gjort det på så lenge jeg kan huske, gjør det aldri, jeg synger så stygt, virkelig, spør hvem som helst, men akkurat nå gjorde jeg det, en strofe, og så var det sinnsykt deilig å bare rope, og jeg er aleine hjemme så faen heller, hvorfor ikke?!
Men det går bra. Jeg har hatt en fin helg.
Det krever hver eneste celle i kroppen min bare å skulle reise seg opp, jeg orker aldri noe.
Men jeg må bare tro at det går bra. Etterhvert, ikke sant? Det er jo nødt til å bli bedre enn dette?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ja, det må gå bra. Eg har trua på at det kjem til å gjere det.
SvarSlettOg no går det no ikkje så aller verst med Godset, heller :)
sv: takk for at du alltid kommenterer og er så bra. ♡
SvarSlettog ja. det går bra. det må gå bra, så da gjør det det. man må bare tro på at det er slik verden fungerer :)
SV: Herlighet, jeg GRINER nesten av den lengste kommentaren din! Tusen tusen tusen og en million ganger takk! Du er fantastisk! Som en engel i hverdagen!
SvarSlettOg som du skriver til meg: Det må jo gå bra til slutt?! <3
Det blir bedre, loverloverlover. Det blir det. Ting går fremover.
SvarSlettOg du, takk for de fine kommentarene du alltid gir. Du er et skikkelig fint menneske, vit det.
sv: vet du? jeg liker tanken på at vi kommer til å møtes, uten å vite om det, jeg :) Selv om jeg tror vi bor så langt fra hverandre at jeg har mine tvil.
SvarSlettOg jeg håper (og velger å tro) at du har rett angående ungdomstiden og erfaringer :)
Det må gå bra. Tiden må finne lyset. Det skal bli bra, jeg lover deg. Alt ordner seg til slutt, og selv om "til slutt" av og til nesten er for sent, så skal det det.
SvarSlettSyng! Syng. Det blir bedre. Jeg lover.
SvarSlett(Sier jeg som har så kjærlighetssorg som det går an, men samtidig, han jeg er så forelsket i og jeg gikk akkurat hjem sammen, pratet, vi har blitt rikitg så gode venner egentlig, jeg bare tenker at han er altfor bra for meg. Men han er så fin. Å. Så nå vet du det.)
Eg blir glad når eg høyrer folk som syng stygt (ikkje dei som syng stygt for å synge stygt, men dei som syng med den stemma dei har sjølv om den ikkje er verdas vakraste), for då føler eg at verda vert litt meir normal. Litt meir slik den skal være. Håper det hjelp deg til å få det bedre. Det brukar å hjelpe meg. Akkurat nok til at eg finn att fotfestet, får kravla meg attende til livet mitt så eg får reist meg opp og gått vidare.
SvarSlettKorleis går det med deg no?
Kvar har det blitt av Matias? Eg som ikkje hadde fått lest alle innlegga hans ein gong. Ein skatt av ein blogg... Nokon som veit kvar han har blitt av? :-(
SvarSlett