Klokka er ti over tre, og jeg burde pakke, og lese, og gjøre lekser, og sove, ikke minst sove. Men jeg klarer ikke, orker ikke, vil være våken frem til morgenen, vil se soloppgangen igjennom vinduet eller fra verandaen, vil skulke skolen og bare bli hjemme, helt alene, slappe av, sove, se filmer, drikke te, spise plate på plate med kokesjokolade og ikke bekymre meg for skole og lekser og trening og helse og venner og kjærlighet, for fremtid og fortid og nåtid...

Men sånn blir det jo ikke. Jeg sitter og stirrer ut i luften og orker ikke tanken på å legge meg, men om to timer sover jeg, for jeg skal jo opp klokken seks for å dra på skolen, og man trenger jo søvn. Og jeg kan jo ikke bli hjemme, for jeg er jo ikke syk, ikke fysisk, og karakterer er viktig, lite fravær er viktig, utdanning og resten av livet er viktig, jeg burde fokusere på det, burde jobbe for det, burde strebe etter det. Jeg kan ikke se filmer fordi det er bortkastet tid når jeg heller burde gjort lekser, jeg kan ikke spise sjokolade fordi jeg heller burde trent. Burde bli tynn, slank, burde begynne å sminke meg til daglig, burde interessere meg for mote, burde trene, burde jobbe hardere, burde yte mer, burde, burde burde.

Jeg hater at folk forteller meg hva jeg bør gjøre. At jeg "burde…". Ihvertfall når ingen av tingene jeg vil samsvarer med hva jeg burde.
Men jeg hater jo å skuffe alle sammen også. Faen.
Faen, faen, faen, faen. La meg være.