Jeg vet ikke helt, jeg

Jeg skriver og skriver, men jeg sletter alt sammen. Jeg har så lyst på noen å prate med, noen å fortelle alt til, forklare meg, få noen andres synspunkter. Så jeg kommer hit, og så prøver jeg å skrive. Og så gir jeg opp. 

Sletter alt igjen, eller kopierer det i et privat dokument og lagrer det på macen min. Klarer ikke formulere meg riktig, klarer ikke få frem det jeg vil, klarer fint lite. 
Ingen å prate med for tiden. Det er en egoistisk tanke, det er jo ikke sånn at jeg ikke har venner. Men det går bare ikke å prate, ikke ordentlig. Ikke meningsfylt. 

Men jeg vet ikke helt, jeg. Ser på Pulp Fiction, føler meg... ikke ensom, men tom? Noe sånt. 
Det går greit, egentlig. Det er vel bare sånn det er.

Det er rart å tenke på at lille julaften lå jeg sammenkrøllet i sengen min og hadde det helt forferdelig, og nå husker jeg ikke nøyaktig hvorfor engang. Verden går veldig opp og ned noen ganger. Det er rart. Alt er litt rart. Men det er sånn verden er.

Jeg er her, altså. Og jeg har det ganske fint. (Jul er alltid litt værre enn vanlig, for jeg liker ikke jul så godt, men idag er det ikke jul, det er et nytt år, og det er andre januar så man er ikke fyllesjuk, bare influensaen igjen, men den forsvinner den også)

Godt nyttår, alle sammen

Når man er alene og usikker men ikke tør å si det

Jeg vet jo at det ikke er noe selv om vi ikke har pratet på over 24 timer. Vet jo at det sikkert ikke er noe selv om han ikke svarer at han er glad i meg også. Vet jo at jeg ikke skal bekymre meg, vet at det er masete å sende meldinger hele tiden og si at jeg er glad i han for mye, vet at man ikke trenger sånt hele tiden. Vet jo at det sikkert ikke er noe, han har en dårlig dag eller er sliten eller med venner eller er opptatt med et spill. Jeg vet jo at det hadde vært bedre å bare sende en melding fremfor å gå rundt og uroe seg hele dagen, selv om det bare er jeg som har tatt kontakt den siste uka, og de dagene jeg ikke har gjort det har vi ikke hatt kontakt i det hele tatt. Jeg vet jo det.

Men vet du hva? Av og til hjelper det ikke en dritt...

Du vet sånne dager hvor ingenting spesielt har skjedd, det er egentlig ingen grunn til det, men så er alt bare vondt og helt feil allikevel? 
Akkurat sånn. 

Om å løpe

Konserten er ikke ferdig, men jeg løper ut allikevel. Klarer ikke å følge med uansett, tankene mine er andre steder. Løper ned trapper, til toget, kaster meg på like før det forlater stasjonen. Betaler heller 20 kroner i ombordstillegg enn å vente på neste. Står foran døra lenge før vi er fremme, venter, løper ut, finner han, full og fin på fadderuke. Jeg har savnet deg, sier jeg. Jeg har savnet deg også, sier han. Smiler, men det er bare to dager siden vi så hverandre sist. Ja, men jeg har savnet deg no jævlig allikevel, sier jeg.

Han er full og snakkesalig. Jeg er glad og hjertet mitt løper løpsk.

It will never be the same

Det har gått over et år, og fortsatt husker han mange små detaljer om meg som jeg nesten har glemt selv...
Det at jeg kan påføre et så godt menneske så mye smerte, er litt mer enn jeg kan bære nå. Han fortjener det ikke. 

Jeg klarer ikke å forklare hva som skjedde eller hva vi sa, men det var en samtale og den var forferdelig fordi den var fantastisk.

Da var det flotteste eventyret i mitt liv over. Det har vært et fantastisk år. Herregud som jeg kommer til å savne det...

I've been waiting too long to give this up

Vi sitter i hver vår stol, men med føttene inntil hverandre, han dytter på meg med foten, mimer "mjau". Vi smiler, ser ned på hver vår mac, jeg er glad og han er min igjen, ihvertfall for en stund.

Please don't say we're done when I'm not finished

Hører på 'Heart skipped a beat' fordi det er sangen som får meg til å tenke på ham, oss, og ikke minst Henne. Det er dumt, for jeg blir trist, kjempetrist, og han kommer snart og da må jeg være glad, måmåmå. 

Ting går. De funker, livet funker, for det må det jo bare, det er slik det er.

Det er som Eigenarta sier, det kommer til å gå bra. Og en dag vil jeg sitte og lure på hva faen jeg bekymra meg så mye over. 

.Det er ikke så stort, ingenting er så stort, alt er ubetydelig og akkurat nå er det egentlig litt befriende.

Hører på bra musikk som får meg til å ville synge av full hals og danse, det hjelper litt, alt hjelper litt.

Jeg skulle ønske jeg var god nok.

1. januar

Vi prater om å være sjalu, om at han blir det når jeg setter meg ved siden av andre, at jeg blir det når han snur seg vekk for å svare på meldinger fra Henne. Han blir oppriktig sjokkert over at jeg sjalu, og spør om han gjør noe galt.
Nei, sier jeg, jeg kan bare ikke noe for det. Hun er så fin, hun er ikke bare dødelig pen og slank og har mandelformede øyne, hun er morsom og hyggelig og musikalsk og spennende. Hun er alt jeg ikke er, og alt som hadde vært perfekt for deg. Han sier, jeg har virkelig ikke merket at du har vært sjalu, og jeg sier at jeg er glad for at jeg klarer å skjule det, for jeg liker jo ikke å være det. Han liker ikke å være det selv, og sier han forstår. Er dette et dårlig tidspunkt å fortelle at hun skal være her imorgen, og på nyttårsaften? spør han, og forsikrer meg om at ingenting kommer til å skje, han vil ingenting med henne lengre. Neida, jeg stoler på deg, sier jeg.

1. januar sier han at det skjedde igjen, det samme som forrige gang de møttes, "bare venner" funker ikke, de klina, han er lei seg.
Vi prater. Han spør om han fremdeles har en kjæreste. Jeg sier at jeg ikke vet.

Jeg lurer veldig på om jeg tok det riktige valget eller ikke...

Han kommer imorgen, og jeg gruer meg, gleder meg, stresser, bryr meg ikke, bryr meg masse, vet ikke, orker ikke. /sliten. Jeg er jentete og klager og oppfører meg ikke som meg selv i det hele tatt. Men samtidig synes jeg det må være lov, av og til. 

Særlig nå.

Vondt.

Jeg begynner å bli syk igjen. Ikke bare på utsiden; jeg har vært omtrent sengeliggende i snart en måned og snufser konstant og hoster til hjernen min skriker, men det går greit. Det er ikke det som skremmer meg. Det som skremmer meg er at jeg begynner å bli ordentlig syk igjen. Slik jeg var da jeg hadde behov for å starte å skrive her... Det har gått bedre så lenge nå. Jeg er redd for å bli sånn som før. 
Det er vinter og lov med langermede gensere, og det skremmer meg veldig nå...


Jeg er usikker på meg selv, på verden, på alt. 

"The drunk kids, the catholics, they're all about the same.
They're waiting for something, hoping to be saved."

Jeg hører på Bright Eyes, leser og drikker kakao midt på natten fordi det er den eneste gangen jeg kan være alene. Det er litt deilig å bli tvangssosialisert, samtidig som det skremmer meg litt. Jeg er ikke vant til å ha mennesker rundt meg konstant...

Jeg tenker på ham når jeg går i trapper. Når jeg hører "Here (in your arms)" av Hellogoodbye. Når jeg våkner alene om morgenen. Jeg savner de høylytte hjerteslagene hans, måten han snudde seg på om morgenen, trygghetsfølelsen av at han holdt rundt meg...

"Hadde du bodd hjemme hadde jeg vært på første fly hjem," skrev han. "Jeg har perioder der jeg føler at jeg kan fortsette å reise resten av livet. Men jeg har alltid deg i bakhodet, og da vil jeg egentlig bare hjem. Men der er ikke du…"

Nei, jeg er ikke hjemme. Ikke der han tenker på som hjemme. Jeg har flyttet langt, til et bittelite sted som har blitt et nytt hjem, et fantastisk sted med fantastiske mennesker. Og med en fantastisk gutt, med grønne øyne og myke lepper…

Hva skal jeg gjøre når jeg savner han til døde, samtidig som jeg har falt så inderlig for en annen? Når han er evigheter unna, og jeg ikke får sett ham på et år?
Vi er ikke sammen lengre, så jeg burde ikke ha dårlig samvittighet for å ha funnet meg en annen. Men han sender meg fortsatt brev, han savner meg, og jeg er fortsatt så ufattelig glad i ham...